Hidden sine to apper

Hidden

Er appen du benytter for å finne historier og interessante punkt i nærheten av der du er, eller dit du skal.

Hidden AR

Er appen for Augmented Reality (AR). Du kan leke med «Trofètrollet» sånn at du ser hvordan AR fungerer. Denne appen er også motoren når du gjennom Hidden får se AR-opplevelser av troll og andre skapninger vi jobber med å levendegjøre.

Lurer du på noe? Se vanlige spørsmål og svar her.

Hidden er en plattform for å putte lokale historier på kartet og gi dem nytt liv.

Sammen med Telia samler vi inn norske folketrohistorier, sagn og eventyr. Seriøse historier blir å finne på kartet i Hidden-appen, og skal også lagres på Svalbard som en del av vår felles kulturarv.

Det er lenge siden Asbjørnsen og Moe samlet inn og tok vare på folketrohistorier, og det er på tide med en ny innsats slik at disse fantastiske historiene blir tilgjengelige for alle ved bruk av moderne teknologi.

Slik fungerer appen

På karter ser man hvor de skjulte historiene befinner seg. Trykker man på markeringene på kartet, vil man få opp litt informasjon allerede før man legger av sted på turen. Men det er først når man kommer frem til stedet der historien fant sted, at man vil kunne få se hele historien. Enten dere planlegger en fjelltur, en fisketur eller en ren bilferie, er sannsynligheten stor for at dere vil ha glede av Hidden-appen.

Avansert AR-teknologi

Noen steder vil man også kunne oppleve hva som faktisk skjedde: via AR-teknologi vil man kunne se troll som slåss, sjøorm som bukter seg i vannet, eller en drage som flyr over himmelen, for å nevne noe.

For å få til det brukes den samme teknologien som man blant annet finner i er mobilspillet Pokémon Go. Denne kalles augmented reality, eller AR. Oversatt til norsk betyr det «utvidet virkelighet». Med AR blir digital informasjon lagt oppå bilder og lyd fra omgivelsene.

torghatten

Torghatten

I Nord-Norge bodde det for lenge siden et troll som het Hestmannen. Han var forelsket i den vakre trollkvinna Lekamøya. Hun bodde på Landego. En kveld så Hestmannen at Lekamøya badet i sjøen ved Landego. Han måtte ha henne!

Historien om den grusomme Bal

Sagnet om Bal skriver seg fra ca. 400 år tilbake i tid da det på Balsnes i Ballangen bodde en franskmann, ja, noen sier han var dansk som ble kalt for Bal. Det fortelles at Bal hadde tre store kobbergruver spredt inne i Ofotens fjellverden.

Da Trollene bygde Våler Kirke

Det er mange som har undret seg over stedsvalget som ble gjort da Våler kirke ble bygget på 1100-tallet. Den skal være en gammel hedensk kultplass, ligger lavt i terrenget, nede i en elvesving og på leirgrunn. For at kirken ikke skal synke i grunnen, skal den derfor være lagt på en flåte av ospetømmer, som visstnok ikke råtner i leire.

Hidden og Telia inviterer til tidenes største innsamlingsaksjon av folketrohistorier. Sitter du med en god historie eller et gammelt sagn?

Har du hørt historier om troll og tusser, huldrer og underjordiske skapninger? Husker du da bestemor fortalte deg hvorfor steinen på jordet har sprukket i to og rører på seg hver gang kirkeklokkene ringer? Dette er typen historier vi er på utkikk etter.

SEND INN HISTORIE

Nyheter

1 day ago

Hidden

Goooood fredag alle sammen! 😄

April er her, og vårsola og påskeværet begynner endelig å titte frem etter en lang og kald vinter ☀️❄️

Vi vet det er vanskelig for mange barneforeldre der ute om dagen, så vi fortsetter med #HiddenFridayStory's som passer godt for barn! Denne uka er den ingen annen en H. C. Andersens eventyr om "fyrtøyet" 😄 Så sett dere ned i godstolen med barna deres, og kos dere med ukas historie!

"Det kom en soldat marsjerende langs landeveien. Ett, to! Ett to! Han hadde ranselen sin på ryggen og en sabel ved siden, for han hadde vært i krigen, og nå skulle han hjem. Så møtte han ei gammel heks på landeveien. Hun var så ekkel, og underleppa hang langt ned på brystet på henne.

Hun sa: «God aften, soldat! Du har en flott sabel og en stor ransel, så du må være en skikkelig soldat! Nå skal du få så mange penger du bare ønsker deg!»

«Takk skal du ha, di gamle heks!» sa soldaten.

«Ser du det store treet der?» sa heksa, og pekte på et tre som stod ved siden av dem. «Det er helt hult inni! Du kan krype opp i toppen av det, så ser du et hull som du kan gli igjennom og komme dypt ned i treet! Jeg skal binde et rep om livet på deg, slik at jeg kan heise deg opp igjen når du roper på meg!»

«Hva skal jeg nede i treet da?» spurte soldaten.

«Hente penger!» sa heksa. «For du skjønner, at når du kommer ned på bunnen av treet, så er du i ei stor gang. Det er ganske lyst, for det brenner over hundre lamper der. Så ser du tre dører. Du kan lukke dem opp, nøkkelen sitter i. Går du inn i det første kammeret, da ser du ei stor kiste midt på gulvet. Oppå den sitter en hund. Han har et par øyne så store som et par tekopper, men det skal du ikke bry deg om! Jeg skal gi deg det blåternede forkleet mitt, det kan du brette ut på gulvet. Så går raskt bort og tar hunden, setter ham på forkleet mitt, lukker opp kista og tar akkurat så mange skillinger du vil. Alle sammen er av kobber. Men vil du heller ha sølv, så skal du gå inn i det neste værelset, men der sitter en hund som har et par øyne så store som et møllehjul. Men det skal du ikke bry deg om. Sett ham på forkleet mitt og så kan du bare ta av pengene! Vil du derimot ha gull, for det kan du også få, og det så mye du klarer å bære, når du går inn i det tredje kammeret. Men hunden som sitter på pengekista der har to øyne, hvert så stort som Rundetårn. Det er litt av en hund, kan du tro! Men det skal du ikke bry deg noe om! Sett ham bare på forkleet mitt, så gjør han deg ikke noe, og så tar du så mye gull fra kista som du vil!»

«Det virker ikke så galt», sa soldaten. «Men hvor mye skal du ha, di gamle heks? For du vil vel ha noe du også, kan jeg tenke.»

«Nei», sa heksa. «Ikke en eneste skilling vil jeg ha! Du skal bare ta med et gammelt fyrtøy til meg, som den gamle bestemora mi glemte da hun var der sist!»

«Nå! La meg få repet om livet!» sa soldaten.

«Her er det!» sa heksa, «og her er det blåternede forkleet mitt.»

Så krøp soldaten opp i treet, lot seg fire ned i hullet, og stod nå, som heksa hadde sagt, nede i den store ganga hvor flere hundre lamper brente.

Nå lukket han opp den første døra. Uh! Der satt hunden med øynene så store som tekopper og glodde på ham.

«Du er noe til kar!» sa soldaten, satte ham på heksas forkle og tok så mange kobberskillinger han kunne få i lomma si, lukket kista, satte hunden opp igjen og gikk så videre til det andre værelset. Oisann! Der satt hunden med øyne så store som et møllehjul.

«Du burde ikke stirre så mye på meg!» sa soldaten. «Du kunne få vondt i øynene!» Og så satte han hunden på heksas forkle. Men da han så alle sølvpengene som var i kista, kasta han alle de kobberpengene han hadde, og fylte lommen og ranselen sin med bare sølv. Nå gikk han inn i det tredje kammeret! – Nei, det var ekkelt! Hunden der inne hadde virkelig to øyne så store som Rundetårn! Og de løp rundt i hodet akkurat som hjul!

«God aften!» sa soldaten og hilste med hatten, for slik en hund hadde han aldri sett før. Men da han hadde sett litt på ham, tenkte han at nå fikk det være nok, løftet ham ned på gulvet og lukket opp kista. Nei, Gud bevares! Skal si det var mye gull! For det kunne han jo kjøpe hele København, og kakekonenes sukkergriser, og alle tinnsoldater, pisker og gyngehester som var i hele verden! Ja, skal si det var mye penger her! – Nå kasta soldaten alle de sølvskillingene han hadde fylt lommene sine og ranselen sin med, og tok gull i stedet; ja alle lommene, ranselen, hatten og støvlene ble fylt, så han knapt kunne gå! Nå hadde han masse penger! Hunden satte han opp på kista, slengte døra igjen og ropte så opp gjennom treet:

«Heis meg opp igjen, di gamle heks!»

«Har du fyrtøyet med?» spurte heksa.

«Det er sant!» sa soldaten. «Det hadde jeg rent glemt.» Og nå gikk han og tok det. Heksa heiste ham opp, og så stod han igjen på landeveien, med lommer, støvler, ransel og lue fulle av penger.

«Hva skal du med det fyrtøyet?» spurte soldaten.

«Det har ikke du noe med!» sa heksa. «Nå har du jo fått penger! Bare gi meg fyrtøyet!»

«Snikk snakk!» sa soldaten. «Nå sier du straks hva du skal med det, eller så trekker jeg ut sabelen min og hugger av deg hodet!»

«Nei», sa heksa.

Så hugget soldaten hodet av henne. Der lå hun! Men han bandt alle pengene sine inn i forkleet hennes, tok det som en bylt på ryggen, puttet fyrtøyet i lomma og gikk rett til byen.

Det var en vakker by, og han tok inn i det vakreste vertshuset. Han forlangte de aller beste værelsene, og mat som han likte godt, for nå var han jo rik siden han hadde fått så mange penger.

Tjeneren som skulle pusse støvlene hans, syntes nok at det var noen pussige gamle støvler for en så rik herre å ha, for han hadde ikke kjøpt seg nye ennå. Neste dag fikk han nye støvler å gå med, og pene klær! Nå var soldaten blitt en fornem herre, og de fortalte ham om all den stasen som var i byen deres, og om kongen deres, og hvilken nydelig prinsesse dattera hans var.

«Hvor kan man få se henne?» spurte soldaten.

«Hun får vi slett ikke se!» sa de alle sammen. «Hun bor i et stort kobberslott, med svært mange murer og tårn rundt! Ingen utenom kongen tør å gå ut og inn til henne, fordi det er spådd at hun skal bli gift med en ganske simpel soldat, og det vil ikke kongen ha noe av!»

«Henne ønsker jeg å se!» tenkte soldaten, men det fikk han jo slett ikke lov til.

Nå levde han så lystig, gikk på teater, kjørte i kongens hage, og gav de fattige så mange penger at det var godt gjort! Han visste jo fra gamledager hvor fælt det var å ikke eie en skilling! – Nå var han rik, hadde pene klær, og fikk da så mange venner, som alle sa at han var en flott en, en skikkelig kavaler, og det likte soldaten svært godt! Men siden han gav penger ut hver dag, og ikke fikk noen penger inn igjen, så hadde han til slutt ikke mer enn to skilling igjen, og måtte flytte bort fra de vakre værelsene hvor han hadde bodd, og opp på et bitte lite kammer helt inn under taket. Han måtte børste støvlene sine selv og sy på dem med ei stoppenål, og ingen av vennene hans kom til ham, for det var så mange trapper opp dit.

Det var en veldig mørk aften, og han kunne ikke en gang kjøpe seg et lys. Men så husket han på at det lå en liten stump i det fyrtøyet han hadde tatt i det hule treet hvor heksa hadde hjulpet ham ned. Han tok frem fyrtøyet og lysestumpen, men akkurat i det han slo ild og gnistene fløy fra flintsteinen, sprang døra opp, og hunden som hadde øyne så store som et par tekopper, og som han hadde sett nede under treet, stod foran ham og sa: «Hva befaler du min Herre?»

«Hva for noe!» sa soldaten. «Det var jo et morsomt fyrtøy. Hvis jeg kan få hva jeg vil, så skaff meg noen penger», sa han til hunden, og vips var den borte! Vips var den der igjen, og holdt en pose full av skillinger i munnen sin.

Nå visste soldaten hvilket fantastisk fyrtøy han hadde. Slo han én gang kom hunden som satt på kista med kobberpengene, slo han to ganger kom den som hadde sølvpenger, og slo han tre ganger kom den som hadde gull. – Nå flyttet soldaten ned i de vakre værelsene igjen, og fikk seg fine klær, og da kjente straks alle vennene ham igjen, og de likte ham svært godt. –

Så tenkte han en gang: Det er da svært så pussig at man ikke kan få se den prinsessa! Alle sammen sier at hun skal være så vakker! Men hva hjelper det når hun hele tiden skal sitte inne i det store kobberslottet med alle de tårna? – Kan jeg virkelig ikke få se henne? – Hvor er nå fyrtøyet mitt!

Og så slo han ild, og vips kom hunden med øyne så store som tekopper.

«Det er riktignok midt på natta», sa soldaten. «Men jeg vil så inderlig gjerne se prinsessa, bare et lite øyeblikk!»

Hunden forsvant straks ut døra, og før soldaten tenkte på det, så han ham igjen med prinsessa. Hun satt og sov på hundens rygg, og var så vakker at enhver kunne se at det var ei virkelig prinsesse. Soldaten kunne slett ikke la være, han måtte kysse henne, for han var jo en ordentlig soldat.

Hunden løp tilbake igjen med prinsessa, men da det ble morgen, og kongen og dronninga skjenket te, sa prinsessa at hun hadde drømt slik en underlig drøm i natt om en hund og en soldat. Hun hadde ridd på hunden, og soldaten hadde kysset henne.

«Det var jo så menn ei pen historie!» sa dronninga.

Nå skulle en av de gamle hoffdamene våke ved prinsessas seng neste natt, for å se om det var en virkelig drøm, eller hva det kunne være.

Soldaten lengtet så forskrekkelig etter å se den vakre prinsessa igjen, og så kom da hunden om natta, tok henne og løp alt det den kunne. Men den gamle hoffdama tok på seg vannstøvler og løp etter likeså fort. Da hun så at de forsvant inn i et stort hus, tenkte hun: Nå vet jeg hvor det er, og skrev med et stykke kritt et stort kors på porten. Så gikk hun hjem og la seg, og hunden kom også igjen med prinsessa. Men da han så at det var skrevet et kors på porten hvor soldaten bodde, tok han også et stykke kritt og satte kors på alle portene i hele byen, og det var klokt gjort, for nå kunne jo ikke hoffdama finne den riktige porten, nå som det var kors på dem alle sammen.

Tidlig om morgenen kom kongen og dronninga, den gamle hoffdama og alle offiserene for å se hvor det var prinsessa hadde vært!

«Der er det!» sa kongen da han så den første porten med et kors på.

«Nei, der er det, søte mannen min!» sa dronninga, som så den andre porten med kors på.

«Men der er ett, og der er ett!» sa de alle sammen. Over alt hvor de så, var det kors på portene. Dermed skjønte de at det ikke kunne hjelpe noe at de lette.

Men dronninga var nå ei veldig klok kone, som kunne mer enn å kjøre gallavogn. Hun tok den store gullsaksa si, klippet et stort stykke silketøy i stykker, og sydde så en nydelig liten pose. Den fylte hun med små, fine bokhvetegryn, bandt den på ryggen til prinsessa, og da det var gjort, klippet hun et lite hull på posen så grynene kunne drysse hele veien der prinsessa kom.

Om natta kom da hunden igjen, tok prinsessa på ryggen sin, og løp til soldaten med henne, for han likte henne så godt, og skulle så gjerne ha vært en prins så han kunne få henne til kone.

Hunden merket slett ikke hvordan grynene drysset hele veien fra slottet og til soldatens vindu, der han løp opp langs muren med prinsessa. Om morgenen så da kongen og dronninga hvor dattera deres hadde vært henne, og så tok de soldaten og satte ham i kasjotten.

Der satt han. Uh, så mørkt og kjedelig det var, og så sa de til ham: I morgen skal du henges. Det var ikke noe morsomt å høre, og fyrtøy sitt hadde han glemt hjemme på vertshuset. Mellom jernstengene i det lille vinduet, kunne han om morgenen se folk skynde seg ut av byen for å se ham henges. Han hørte trommene og så soldatene marsjere. Alle mennesker løp av sted. Der var det også en skomakergutt med lærforkle og tøfler på. Han løp så fort av gårde at den ene tøffelen hans fløy av, og landet like ved muren der soldaten satt og kikket ut mellom jernstengene.

«Øy, du skomakergutt! Du trenger ikke å ha sånt hastverk», sa soldaten til ham. «Det vil ikke skje noe før jeg kommer! Men kan du ikke løpe dit hvor jeg bor og hente fyrtøy mitt til meg, så skal du få fire skilling! Men du må ta beina fatt!» Skomakergutten ville gjerne ha de fire skillingene, og pilte av sted etter fyrtøyet, gav det til soldaten, og – ja, nå skal du få høre!

Utenfor byen var det murt opp en stor galge. Rundt om stod soldatene og mange hundretusener av mennesker. Kongen og dronninga satt på ei vakker trone like ovenfor dommeren og hele rådet.

Soldaten stod allerede oppe på stigen, men da de ville legge repet rundt halsen hans, sa han at før han utstod straffen sin, tillot man jo alltid en synder å få et uskyldig ønske oppfylt. Han ville så gjerne røyke ei pipe tobakk, det var jo den siste pipa han fikk i denne verden.

Det ville nå kongen ikke si nei til, og så tok soldaten fyrtøyet sitt og slo ild – én, to, tre! Og der stod alle hundene, den med øyne så store som tekopper, den med øyne så store som et møllehjul, og den som hadde øyne så store som Rundetårn.

«Hjelp meg nå slik at jeg ikke blir hengt!» sa soldaten, og så fór hundene inn på dommerne og hele rådet, tok en i beina og en i nesa, og kasta dem flere favner opp i været, så de falt ned og slo seg rent i stykker.

«Jeg vil ikke!» sa kongen, men den største hunden tok både ham og dronninga, og kasta dem etter alle de andre. Da ble soldatene forskrekket, og alle folkene ropte: «Lille soldat, du skal være kongen vår og ha den vakre prinsessa!»

Så satte de soldaten i kongens vogn, og alle tre hundene danset foran og ropte «Hurra!», og guttene plystret med fingrene og soldatene presenterte. Prinsessa kom ut av kobberslottet og ble dronning, og det likte hun svært godt. Bryllupet varte i åtte dager, og hundene satt også til bords og gjorde store øyne."
... See MoreSee Less

View on Facebook

1 week ago

Hidden

God fredag alle sammen! 😄

Vi håper dere alle har hatt en flott uke, og er klare for helg, selv om dagene fort blender inn i hverandre om dagen😅

Ukens #HiddenFridayStory ønsker vi å dedikere til alle de med barn rundt om i landet, som nå sliter med å kombinere hjemmekontor og sprelske barn som helst vil leke hele dagen 🤪

Så med det, har vi funnet fram et lite sagn fra ingen annen en Asbjørnsen og Moe, som dere kan sette dere ned og lese for barna deres for enten en liten lekepause, eller som en god natt historie 😄 Så samle familien, og kos dere med historien om "De tre prinsesser i Hvittenland" 🤩

"Det var en gang en fisker som bodde tett ved slottet og fisket til kongens bord. En dag han var ute og fisket, fikk han ingenting; han kunne bære seg at som han ville, agne og fiske, fiske og agne, så hang det ikke et bein på kroken. Men da det led langt på dag, dukket det opp et hode av vannet og sa: "Får jeg det konen din bær under beltet, skal du få fisk nok." Mannen svarte straks ja, for han visste ikke at hun var med barn. Siden fikk han da fisk om dagen kan hende, og det så mye han ville ha. Men da han kom hjem om kvelden og fortalte hvordan han hadde fått all fisken, tok konen til ågråte og bære seg, og ba Gud hjelpe seg for det løftet mannen hadde gjort; for hun bar et barn under beltet, sa hun. Det spurtes snart oppe på slottet at konen var så sorggiven, og da kongen fikk høre det, lovte han å ta barnet til seg og se til å frelse det. Det led og det skred, og da tiden var omme, fikk konen et guttebarn; det tok da kongen til seg og oppdro det som sin egen sønn, like til gutten var voksen.

Da ba gutten en dag om lov til å følge faren ut og fiske; han hadde så inderlig lyst til det, sa han. Kongen ville nødig tillate det, men til slutt fikk gutten lov; han ble med faren, og det gikk godt og vel nok hele dagen, like til de kom til lands om kvelden. Da hadde sønnen glemt etter seg lommetørkleet sitt, det ville han springe ut i båten etter. Men i det samme han kom uti, tok båten til å gå med ham, så det fosset, og alt gutten holdt imot med årene, så hjalp det ikke; det gikk og det gikk hele natten, og endelig kom han langt, langt bort til en hvit strand. Der gikk han i land, og da han hadde gått et stykke, møtte han en gammel mann med hvitt, sidt skjegg.

"Hva heter det her?" spurte gutten.

"Hvittenland," svarte mannen. Og så ba han gutten si ham hvor han var fra og hva han ville, og det fortalte guten ham.

"Ja," sa mannen, "når du nå går fram langs med stranden her, så kommer du til tre kongsdøtre, som står i jorden, så de bare har hodet oppe. Så roper den første - det er den eldste - og ber deg så vakkert komme og hjelpe seg, og det gjør den andre også; men ingen av dem skal du gå bort til; skynd deg bare fra dem, som du aldri hørte eller så dem. Men den tredje skal du gå bort til og gjøre det hun ber deg om; det blir din lykke det."

Da gutten kom til den første av prinsessene, ropte hun til ham og ba ham så inderlig vakkert at han skulle komme til henne; men han gikk som han aldri så henne; like ens gikk han forbi den andre; men den tredje gikk han bort til.

"Vil du gjøre det jeg sier deg, skal du få hvem av oss tre du vil," sa prinsessen.

Ja, det ville han gjerne; og så fortalte hun, at tre troll hadde satt dem alle tre ned i jorden der; men før hadde de bodd på det slottet han kunne se borte i skogen. "Nå skal du gå inn i slottet og la trollene piske deg en natt for hver av oss," sa hun; "orker du tåle det, så frelser du oss."

Ja, svarte gutten, det skulle han nok prøve.

"Når du går inn," sa prinsessen igjen, "står det to løver i porten, men bare du går midt imellom dem, så gjør de deg ikke noe. Gå så bent fram, inn på et mørkt lite rom; der skal du legge deg. Så kommer trollet og slår deg; men så skal du ta flasken som henger på veggen og smøre deg der han har slått deg, så er du like god igjen. Grip så sverdet som henger ved siden av flasken, og hugg trollet i hjel."

Ja, han gjorde som prinsessene sa, han gikk midt imellom løvene, som han ikke så dem, og like inn i det vesle kammerset, og der la han seg.

Første natten kom det et troll med tre hoder og tre ris og pisket gutten syndig; men han holdt ut til trollet var ferdig, så tok han flasken og smurte seg, og så grep han sverdet og hugg i hjel trollet. Da han så kom ut om morgenen, sto prinsessene over jorden til beltet. Den andre natten gikk det like ens; men det trollet som da kom, hadde seks hoder og seks ris, og det pisket ham enda verre enn det forrige; men da han kom ut om morgenen, sto prinsessene over jorden til smalleggen. Tredje natten kom det et troll som hadde ni hoder og ni ris, og slo og pisket gutten så lenge at han dånet til sist; så tok trollet ham, og kastet ham mot veggen, men ved det falt krukken ned, så det skvatt utover ham, og han ble like god igjen. Da var han ikke sen, han grep sverdet og hugg i hjel trollet, og da han den morgenen kom ut av slottet, sto prinsessene helt ovenpå jorden. Så tok han den yngste av dem til dronning og levde godt og vel med henne i lang tid.

Men endelig fikk han lyst til å reise hjem litt og se til foreldrene sine. Det var dronningen ikke mye for; men da han lengtet så hardt og endelig måtte og skulle avsted, så sa hun til ham: "Ett skal du love meg, at du gjør det som far din ber deg, men ikke det som din mor ber deg," og det lovte han. Så ga hun ham en ring, som var slik at den som hadde den på, kunne ønske to ting, hva han ville. Han ønsket seg da hjem, og foreldrene kunne ikke bli ferdig med å undre seg over så staselig og gild han var.

Da han hadde vært hjemme noen dager, ville moren han skulle gå opp til slottet, så kongen kunne få se for en mann han nå var blitt. Faren sa: "Nei, det bør han ikke gjøre, for så kan vi ikke ha noen glede av ham den stunden." Men det hjalp ikke, moren tagg og ba ham så lenge til han gikk.

Da han kom opp dit, var han gildere både i klær og all ting enn fosterfar sin. Dette likte nå ikke han mer enn måtelig, og så sa han: "Ja, men nå kan du se hvordan min dronning er; jeg kan ikke få se din jeg. Jeg tror ikke du har så vakker dronning."

"Gi hun bare sto her, skulle du få se det!" sa den unge kongen, og straks sto hun der.

Men hun var så sorgfull og sa til ham: "Hvorfor gjorde du ikke som jeg ba deg om, og hørte etter hva far din sa deg? Nå må jeg straks hjem igjen jeg, og du har brukt begge ønskene dine." Dermed knyttet hun en ring i håret hans, som navnet hennes sto på; og ønsket seg så hjem igjen.

Da ble den unge kongen rent sorggiven, og gikk dag ut og dag inn og tenkte bare på hvordan han skulle komme tilbake til dronningen sin. Jeg får se om jeg ikke noen steds kan få spurt hvor Hvittenland er, tenkte han, og dro så ut i verden. Da han hadde gått en stund, kom han til et berg; der møtte han én som var herre over alle dyrene i skogen - for de kom når han blåste i et horn han hadde - og så spurte kongen etter Hvittenland.

"Ja, jeg vet det ikke," svarte mannen; "men jeg skal spørre dyrene mine." Så blåste han dem inn, og spurte om noen visste hvor Hvittenland lå; men det var ingen som visste det.

Så ga mannen ham et par ski. "Når du står på disse," sa han, "så kommer du til bror min, som bor hundre mil herfra; han er herre over alle fuglene i luften; spør ham! Når du er kommet fram, snur du bare skiene, slik at odden vender hit, så går de hjem av seg sjøl."

Da kongen kom dit, snudde han skiene, slik som herren over dyrene hadde sagt, og så gikk de tilbake.

Han spurte igjen etter Hvittenland, og mannen blåste inn alle fuglene, og spurte om noen av dem visste hvor Hvittenland lå. Nei, ingen visste det. Lenge etter de andre kom også en gammel ørn; hun hadde vært borte i ti runde år; men hun visste det ikke heller.

"Ja, ja," sa mannen, "så skal du få lånt et par ski av meg; når du står på dem, så kommer du til bror min, som bor hundre mil herifra; han er herre over alle fiskene i havet; du får spørre ham. Men glem ikke å snu skiene!"

Kongen takket og steg på skiene; og da han var kommet til ham som var herre over fiskene i havet, snudde han dem, og så gikk de tilbake, liksom de andre. Så spurte han etter Hvittenland igjen.

Mannen blåste da inn fiskene; men ingen visste noe. Endelig kom en gammel, gammel gjedde, som han hadde et svare bry med å få blåst inn. Da han spurte henne, sa hun: "Jo, der er jeg vel kjent; for nå har jeg vært kokke der i ti år. I morgen skal jeg dit igjen; for da skal den dronningen som kongen ble borte for, ha bryllup med en annen."

"Siden det er så, skal jeg si deg en råd," sa mannen. "Her borte på en myr står tre brødre, som har stått der i hundre år, og slåss om en hatt, en kappe, og et par støvler; når en har de tre tingene, kan han gjøre seg usynlig og ønske seg så langt han vil. Du kan si til dem, at du vil prøve tingene og siden avsi dom imellom dem."

Ja, kongen takket for seg, gikk og gjorde så. "Hva er det dere står her og slåss evig og evindelig om?" sa han til brødrene; "la meg prøve tingene, så skal jeg dømme mellom dere." Det ville de gjerne; men da han hadde fått hatten og kappen og støvlene, sa han: "Når vi møtes neste gang, skal dere få høre dommen," og dermed ønsket han seg avsted.

Mens han fór i luften, kom han i følge med nordenvinden.

"Hvor skal du hen?" spurte nordenvinden.

"Til Hvittenland," sa kongen, og dermed fortalte han det som hadde hendt ham.

"Ja," sa nordenvinden, "du farer vel litt fortere du; jeg skal nå inn i hver krok og gufse og blåse jeg. Men når du kommer fram, så still deg på trappen, ved siden av døren, så skal jeg komme susende, som jeg ville blåse ned hele slottet. Når da prinsen som skal ha dronningen din, kommer ut og skal se hva som er på ferde, så tar du ham i nakken og kaster ham ut; siden skal nok jeg prøve å få ham av gårde."

Ja, som nordenvinden hadde sagt, så gjorde kongen; han stilte seg på trappen, og da nordenvinden kom susende og brusende og tok tak i veggen på slottet, så det ristet, gikk prinsen ut og skulle se hva som var på ferde; men med det samme han kom, tok kongen ham i nakken og kastet ham ut, og så tok nordenvinden ham og reiste av med ham. Da han var blitt kvitt ham, gikk kongen inn i slottet. Først kjente ikke dronningen ham, for han var blitt så mager og blek, ved det han hadde vandret så lenge og vært så sorgfull; men da han viste henne ringen, ble hun hjertens glad, og så ble det rette bryllupet holdt, så det spurtes både vidt og bredt."

Historie av Asbjørnsen og Moe. Illustrasjoner av Per Krohg.
... See MoreSee Less

View on Facebook

2 weeks ago

Hidden

God fredag alle sammen! Vi håper dere alle har hatt en flott uke, til tross for karantener, hjemmekontor og mye som skjer rundt om i verden 😄

For ukas #HiddenFridayStory har vi funnet fram historien om "Trollkjærringene på Hornelen", så ta deg en hjemmekontor-pause og kos deg med ukas historie! 😄🥳

"Hver Jule- og St Hansnat forsamledes alle troldkjærringerne i Nordfjord på Hornelen sammen med Gamlerik for at holde leik. En julenat skulde en troldkjærring reise til Hornelen, men da hun ikke vilde, at manden skulde vide af reisen, biede hun til ud på natten. Så listede hun sig fra manden ud af sengen, gik ind i stuen og tog en sovl, som hun satte sig på. Så sagde hun "Beine Veien fram", og så for hun op gjennem ljoren. Men tjenestegutten, som også lå i stuen og var vågen, havde seet det altsammen. Han stod op, foretog samme ceremonier som konen og sagde samme ord. Så forsvant han samme vei og susende fort gik det gjennom luften, til han befandt seg blandt mange mennesker, blandt dem drog han kjendsel på sin husmoder. Da der kom en frem og bød ham op til dans, blev han forfærdet og slog korsets tegn for sig. Men da forsvant allesammen for ham, hans husmoder nær. Hun var nu som ventelig var meget fortrydelig over, at hun skulde blive opdaget i den stilling. Gutten var nu naturligvis meget i beråd om, hvorledes han skulde komme hjem. Ikke vidste han hvor han var og ikke hvor hjemmet hans var. Troldkjærringen - husmor hans - tilbød sig derfor, at hun skulde skaffe ham skyds, når han bare vilde love ikke at fortælle til nogen, at hun var med blandt troldkjærringerne. Og så skulde han love, når han kom hjem, ad tage bidslet af hesten og slå den over ryggen med det. Så fik gutten frisk skyds hjem.

Da han kom hjem, bandt han hesten efter bidslet i en krog, således som man ellers pleier, gik ind til husbonden og spurgte, om han vilde kjøbe en gild tåbbe (hoppe) af ham. Det vilde husbond, og da de så var komne overens om prisen, tog gutten bidslet af hoppen og slog den over ryggen. Men med det samme blev hoppen forandret til et kvindfolk og manden kjendte i hende sin egen kone. "Men", sagde manden forfærdet, "lå du ikke med mig i nat?" "Nei", svarede troldkjærringen, "det var den kvite gjeden vor, som lå med dig". - Om Hornelen ennu er brugt som leikeplass for troldkjærringerne, vides ikke. Muligens blev den gjort ubrugelig af gutten."
... See MoreSee Less

View on Facebook

3 weeks ago

Hidden

God fredag alle sammen! Vi håper dere alle har hatt en bra uke og er klare for en enda bedre helg, til tross for omstendighetene 😃

Men frykt ikke, vi kommer selvfølgelig med #HiddenFridayStory for dere som må holde dere hjemme! 😄Og ukens historie handler om ingen andre enn Harald Hårfagre! 👑

"Harald overtok kongedømet etter far sin då han var 10 vintre gamal. Han var større og sterkare enn andre menn, og særskild pen og ein klok og handlekraftig mann. Guttorm, morbror hans, fekk ledelsen for hirda og heile landsstyringa og var høvding for hæren.

Då Halvdan Svarte [Harald Hårfagres far] hadde slokna, var det mange høvdingar som gjekk til angrep på det riket som han lét etter seg. Fyrste ut var kong Gandalf og brørne Hogne og Frode, søner av kong Øystein frå Hedmarken. Hogne Kåreson fór vidt omkring på Ringerike. Då gav Hake Gandalfsson seg på vegen til Vestfold med 300 mann og fór den øvre vegen om nokre dalar, og tenkte han skulle koma uventande på kong Harald. Kong Gandalf sat heime med sin hær, og var meint på å setja over fjorden med hæren sin til Vestfold. Då hærføraren Guttorm fekk vite det, samla han ein hær og drog med kong Harald inn i landet og vende seg mot Hake. Dei råka på kvarandre i ein dal, der vart det eit slag, og kong Harald vann. Der fall kong Hake og mange i hæren hans. Den staden kallar dei det no Hakadal [i Nittedal i Akershus].

Deretter drog kong Harald og hærføraren Guttorm heim, men då var kong Gandalf komen til Vestfold. Dei drog mot kvarandre, og då dei møttest, vart det eit hardt slag. Gandalf flykta og mista mesteparten av hæren sin, og såleis kom han seg attende til riket sitt. Då sønene til kong Øystein på Hedmarken fekk vita om hendingane, venta dei seg ufred og sendte bod til Hogne Kåreson og Gudbrand herse og sette stevnelag med dei på Ringsaker på Hedmarken.

Etter desse slaga reiste kong Harald og hærføraren Guttorm og alle folk dei kunne få med seg til Opplanda gjennom skogen. Dei spurde kor Opplands-kongane hadde sett stevnelag, og kom dit midt på natta. Vakta merka ingenting før hæren var komen utanfor stua som Hogne Kåreson var inne i, og likeins den som Gudbrand sov i. Dei satte eld på både to. Sønene hans Øystein kom seg ut med sitt folk og slost ei stund, og der fall både Hogne og Frode. Då desse fire høvdingane var fallne, fekk kong Harald, med hjelp av Guttorm, Ringerike og Hedmarken, Gudbrandsdalen og Hadeland, Toten og Romerike og heile nordlegaste delen av Vingulmork [omtrent dagens Akershus og Østfold]. Etter dette hadde kong Harald og hærføraren Guttorm ufred og fleire slag med kong Gandalf, og enden vart at kong Gandalf fall i det siste slaget, men kong Harald la under seg seg heile riket sør til Raumelva [Glomma].

Kong Harald sende nokre av mennene sine etter ei jente som heitte Gyda, dotter til kong Eirik frå Hordaland. Ho vart fostra i Valdres hjå ein storbonde. Kongen ville ha ho til frille [elskarinne], fordi ho var ei særs pen jente og gjæv. Då sendemennene kom dit, sa dei ærendet sitt til jenta. Ho svara at ho ville ikkje kaste bort møydomen sin på å få ein konge til mann som ikkje hadde større rike enn berre nokre fylke. «Men det tykkjer eg er underleg,» sa ho, «at det ikkje finst ein konge som vil ta heile Noreg og vera einvaldskonge der, slik som kong Gorm i Danmark og kong Eirik i Uppsala.»

Sendemennene tykte at ho svara fælt så overmodig, og spurde kva ho meinte med dette svaret. Dei sa at Harald var så mektig konge, at ho fullt kunne berga seg med han. Men enda ho svara annleis på ærendet deira enn dei likte, så såg dei inga råd til å få henne med seg, når ho ikkje ville sjølv, og dei gjorde seg klare til å fara. Då dei var ferdige, vart dei fylgde ut. Då snakka Gyda med sendemennene og bad dei bera desse orda hennar fram til kong Harald, at ho ikkje ville samtykkja i å verta kona hans på annan måte, enn at han for hennar skuld fyrst la under seg heile Noreg og herska likså fritt i det riket, som kong Eirik i Sveariket eller kong Gorm i Danmark, «fordi at då fyrst tykkjer eg kan han heita folke-konge», sa ho.

Sendemennene reiste attende til kong Harald og fortalde han kva jenta hadde sagt, og sa at ho var overlag frekk og uvettig, og tykte det var til pass om kongen sende mykje folk etter ho og tok æra frå ho. Då sa kong Harald at det var ikkje ille sagt av denne jenta, og ho hadde ikkje gjort noko som de var verdt å hemna seg for, og bad ho ha stor takk for orda sine: «Ho har mint meg om det som eg tykkjer det er underleg at eg ikkje før har komi til å tenkja på.» Og han la til: «Det lovar eg, og eg tek den Gud som har skapt meg til vitne, og som rår for alle ting, at aldri skal eg klippe eller kjemma håret mitt før eg har lagt under meg heile Noreg med skatt og skyld og velde, ellers så vil eg døy.» Desse orda takka hærføraren Guttorm han mykje for, og sa at det var kongeleg verk å halda sine ord."
... See MoreSee Less

View on Facebook

4 weeks ago

Hidden

Visit Hoth sitt årlige Star Wars arrangement gikk av stabelen i helgen, og selvfølgelig var Hidden med som sponsor av arrangementet! 🥳

Visit Hoth er en årlig samling for alle Star Wars fans på Finse 1222, hotellet hvor produksjonen av the Star Wars Saga: The Empire Strikes back bodde på mens de filmet Hoth-delen av filmen i 1979! 🤩😄

Det var en helg fylt med gjester som Peter MacDonald, Greg Dupre og Madelyn Most, spennende foredrag og aktiviteter, og vi gleder oss allerede til neste år!

Ønsker du å besøke stedene de filmet Hoth, men ikke hadde mulighet til å dra på arrangementet? Frykt ikke, for Hidden har selvfølgelig lagt inn spennende punkter og informasjon rundt på stedene der scenene er filmet i appen vår 😉😉
#VisitHoth #visithoth2020
... See MoreSee Less

View on Facebook

4 weeks ago

Hidden

Arbeidsuka er over, og endelig er fredagen kommet! 😄

For ukas #HiddenFridayStory har vi funnet fram en flott liten historie fra Heddal! Så slapp av, nyt fredagskvelden, og kos dere med historien om "Helgenotra"! 😁🧐

"På nordre Tveiten, en av de største gardene i Heddal, står det en umåtelig svær eik; dens majestetiske krone kan en se både fra Heddalsvatnet og fra en stor del av bygda. Fra gammel tid har folk sett på dette treet som en helligdom, og mer enn en julaften har de i gamle dager båret ut til foten av eika det heste som huset formådde, for å kunne stå på riktig god fot med haugfolket, som de mente var der usett og tok imot offergaven.

Noen tid etter at Heddalskirken var bygd — så forteller sagnet — tiodde det på Tveiten mektige folk som bare hadde en eneste datter, og hun hette Helga. Hun gikk for å være den fagreste jenta i hele Heddal, og de gjeveste og rikeste gardmannssønnene i bygda, ja til og med fra nabobygdene, kom dit på frieri, men alle hadde de fått samme svaret: på en spøkende, men på samme tid tekkelig måte hadde hun sagt nei takk; hun var for ung, sa hun. Men ungdomsstemninger og drømmerier kjente jo Helga til, likså vel som andre. Om sommerkveldene når hun hadde låst stabbursdøra, kunne hun stå i timevis i tanker, mens blikket gled over de nærmeste omgivelser, uten at hun kunne si hva som var målet for tankene.
Så var det en sommerkveld hun igjen sto i dype tanker i burssvala og stirte ut gjennom handrevet; viljeløs lot hun øyet hvile på den mektige eika; en sval aftenluftning fikk nettopp lauvverket i kronen av kjempetreet til å skjelve.

Med én gang syntes Helga hun hørte en forunderlig klang som kom fra eika, og i disse tonene lå det noe så underlig lokkende at de drev henne med en kraft hun ikke kunne stå imot, til å gå ut av buret og bort til eika. Her så hun en vakker ung mann; staselig kledd i den drakten de brukte der i bygda sto han og lente seg opp til eikestammen med en harpe i handa. Da hun kom, gikk han bort fra eika, over tunet og opp igjennom liene og helt opp i ville heia mens han hele tida spilte på harpa. Helga var som trollbundet; hun fulgte etter, og hverken skog, myr, kjerr eller sommernattens fantastiske skygger kunne skremme henne eller holde henne tilbake. Den ukjente stanste ikke før han kom til et høyt fjell langt opp i heia; der ble både spillemannen og Helga borte.

Far til Helga hadde gått med en ank hele denne kvelden og ikke fått søvn på øynene. Derfor sto han opp og gikk ut på garden for å se om alt var som det skulle. Da han var vel ute av døra, fikk han høre en underlig lyd; han vendte øynene dit lyden kom fra, og da syntes han bestemt han skimtet et kvinnfolk. Nå kom han i hug Helga og sprang opp i buret for å se om hun var der; men senga hennes sto tom. Da han kom ut på tunet igjen, fikk han se spor i dogga, og de førte fra eika opp gjennom liene. Faren ga seg så vidt tid til å trive stridsøksa; han sprang mer enn han gikk, og ropte uten stans på Helga. Men ikke noe svar fikk han. Dette varte til han var kommet opp mot et høyt fjell på heia. Der fikk han et skimt av datter si, i det samme hun steg inn gjennom en høy dør i fjellet; så lukket det seg med et brak.

Nå var gode råd dyre. Det første han gjorde om morgenen var at han gikk til presten og rådførte seg med ham. Presten sa han skulle få låne en av kirkeklokkere; den skulle de føre opp til fjellet, og med den skulle han ringe første torsdagskvelden.

Med hjelp fra granner og venner fikk faren klokka opp til fjellet og hengte den opp utenfor det merket som han hadde hogd med øksa si der han syntes datter hans var gått inn.

Første torsdagskvelden etter at Helga var blitt bergtatt, hadde de alt ferdig, og nå tok den store flokken som hadde samlet seg, til å ringe skiftevis alt det de vant. Men da ble det uro inne i fjellet, de kunne tydelig høre hvorledes trolla hylte og bar seg over den forferdelige lyden av kirkeklokka som nå var ført opp til heimen deres.

Endelig åpnet fjellet seg, og ut kom Helga Tveiten, bleik og medtatt å se til. På hodet bar hun en overlag gild brudekrone som skein av gull og glimesteiner. Hun sa ikke et ord, men løp i stor fart uten en stans utover liene til heimen sin, der mor pennes sto ferdig til å ta imot den bergtatte. Helga var alt kommet inn i svala og skulle til å ta i klinka, men i det samme brast tauet som klokka hang i, og den falt ned i ura og sprang i mange stykker. Med en gang var Helga borte igjen, og de som var oppe ved fjellet, hørte en ynkelig jammer som de mente kom fra henne ; for nå hadde hun ikke lenger noe håp om å komme ut igjen.

Fjellet der sagnet sier at dette hendte, kalte de fra den tid Helgenotra, og det navnet bærer det den dag i dag, og de som reiser gjennom Heddal, kan se denne fjelltoppen refise seg på vestsiden av bygda rett opp for Tveiten, hard og stiv som et gammalt forsteinet bergtroll med hodet høyere enn alt omkring seg."
... See MoreSee Less

View on Facebook

1 month ago

Hidden

Helgen er her og det er nydelig vær! God fredag alle sammen 😄

Vi håper dere alle har hatt en flott uke, og er klare for en nydelig helg! For ukens #HiddenFridayStory har vi en god gammaldags Jutulhistorie til dere, nemlig "Jutulen og Johannes Blessom"!

"Over Våge prestegård hever seg en furukronet ås eller et lite berg med kløfter og steile vegger. Det er Jutulsberget, som Storm har viet en sang. Ved et naturspill viser der seg i en av dets glatte vegger en port. Står man på broen over den viltre Finna eller hinsides på engene, og ser denne port over hengebjerkenes svevende girlandere og yppige løvverk og tar innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk spissbue. Gamle hvitstammede bjerker står som søyler ved dens sider; men deres høye topper når ikke til buens begynnelse, og gikk porten kun en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under spissbuen med tak og tårn. Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er inngangen til jutulens palass. Det er «Jutulsporten», et uhyre portal, som det største troll med femten hoder makelig kan gå igjennem uten å bøye sin nakke. Når noen i gamle dager, da der var mere samkvem mellem mennesker og troll, ville låne hos jutulen, eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å kaste en sten i porten og si: «Læt opp, jutul!»

For et par år siden kom jeg en eftermiddag til prestegården for å avlegge et besøk. Familien var på seteren; der var ingen hjemme uten en gammel dol, som på min begjæring fulgte meg opp til Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp. Det undret meg heller ikke, at jutulen ikke ville motta oss, eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; ti tør man dømme efter de mangfoldige spor av stenkast i porten, har han vært overmåte besværet med besøk.

«En av de siste, som såg han,» fortalte min ledsager, «det var Johannes Sørigarden fra Blessom, nabogarden til prestegarden. Men han ønskte visst, han aldri hadde sett ham,» føyde han til.
«Denne Johannes Blessom var nede i København og skulle ha rett på en prosess, for her i landet var der ingen rett å få ved de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å reise derned. Det hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen hans etter han også, for han hadde og en prosess. Så var det om juleeftan, Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra seg, og han gikk på gata og var stur, for han var hoga him. Rett som han gikk, strauk der forbi han en vågeværing i kvit kofte med taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann. Han syntes, han skulle kjenne han òg, men han gikk så fort.

«Du går fort du,» sa Johannes. «Ja, jeg får nok skynde meg,» svarte mannen, «for jeg skal til Vågå i kveld.»
«Ja, gi' jeg kunne komme dit jeg også,» sa han Johannes.
«Du kan få stå på med meg,» sa mannen, «for jeg har en hest, som tror tolv trin i mila.>>
De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene, for det gikk gjennom vær og vind, så han hverken kunne se himmel eller jord.

Ensteds var de nede og kvilte. Hvor det var, kunne han ikke skjønne, før med det samme de satte av sted igjen, og han syntes han så et dødninghue på en stake der. Da de var kommet et stykke på vegen, begynte Johannes Blessom å fryse.
«Uff, jeg glomte igjen den ene votten min, der vi kvilte; nå fryser jeg på neven,» sa han.
«Du lyt tåle det, Blessommen,» sa mannen, «for nå er det ikke langt igjen til Vågå, og der vi kvilte var halvvegs.»"
... See MoreSee Less

View on Facebook
Les mer på Facebook

Kontakt oss

Meld deg på Hiddens nyhetsbrev

Vil du få et innblikk i alt det spennende som foregår hos oss? Meld deg på!