Hidden sine to apper

Hidden

Er appen du benytter for å finne historier og interessante punkt i nærheten av der du er, eller dit du skal.

Hidden AR

Er appen for Augmented Reality (AR). Du kan leke med «Trofètrollet» sånn at du ser hvordan AR fungerer. Denne appen er også motoren når du gjennom Hidden får se AR-opplevelser av troll og andre skapninger vi jobber med å levendegjøre.

Lurer du på noe? Se vanlige spørsmål og svar her.

Hidden er en plattform for å putte lokale historier på kartet og gi dem nytt liv.

Sammen med Telia samler vi inn norske folketrohistorier, sagn og eventyr. Seriøse historier blir å finne på kartet i Hidden-appen, og skal også lagres på Svalbard som en del av vår felles kulturarv.

Det er lenge siden Asbjørnsen og Moe samlet inn og tok vare på folketrohistorier, og det er på tide med en ny innsats slik at disse fantastiske historiene blir tilgjengelige for alle ved bruk av moderne teknologi.

Slik fungerer appen

På karter ser man hvor de skjulte historiene befinner seg. Trykker man på markeringene på kartet, vil man få opp litt informasjon allerede før man legger av sted på turen. Men det er først når man kommer frem til stedet der historien fant sted, at man vil kunne få se hele historien. Enten dere planlegger en fjelltur, en fisketur eller en ren bilferie, er sannsynligheten stor for at dere vil ha glede av Hidden-appen.

Avansert AR-teknologi

Noen steder vil man også kunne oppleve hva som faktisk skjedde: via AR-teknologi vil man kunne se troll som slåss, sjøorm som bukter seg i vannet, eller en drage som flyr over himmelen, for å nevne noe.

For å få til det brukes den samme teknologien som man blant annet finner i er mobilspillet Pokémon Go. Denne kalles augmented reality, eller AR. Oversatt til norsk betyr det «utvidet virkelighet». Med AR blir digital informasjon lagt oppå bilder og lyd fra omgivelsene.

torghatten

Torghatten

I Nord-Norge bodde det for lenge siden et troll som het Hestmannen. Han var forelsket i den vakre trollkvinna Lekamøya. Hun bodde på Landego. En kveld så Hestmannen at Lekamøya badet i sjøen ved Landego. Han måtte ha henne!

Historien om den grusomme Bal

Sagnet om Bal skriver seg fra ca. 400 år tilbake i tid da det på Balsnes i Ballangen bodde en franskmann, ja, noen sier han var dansk som ble kalt for Bal. Det fortelles at Bal hadde tre store kobbergruver spredt inne i Ofotens fjellverden.

Da Trollene bygde Våler Kirke

Det er mange som har undret seg over stedsvalget som ble gjort da Våler kirke ble bygget på 1100-tallet. Den skal være en gammel hedensk kultplass, ligger lavt i terrenget, nede i en elvesving og på leirgrunn. For at kirken ikke skal synke i grunnen, skal den derfor være lagt på en flåte av ospetømmer, som visstnok ikke råtner i leire.

Hidden og Telia inviterer til tidenes største innsamlingsaksjon av folketrohistorier. Sitter du med en god historie eller et gammelt sagn?

Har du hørt historier om troll og tusser, huldrer og underjordiske skapninger? Husker du da bestemor fortalte deg hvorfor steinen på jordet har sprukket i to og rører på seg hver gang kirkeklokkene ringer? Dette er typen historier vi er på utkikk etter.

SEND INN HISTORIE

Nyheter

1 week ago

Hidden

Fredag er endelig her, og det betyr selvfølgelig og en ny #HiddenFridaystory ! 😄

For ukens historie har vi med en gammel historie om Draugen av selveste Theodor Kittelsen! Vi er også så heldige at vår egne Øyvind Steensen har laget en fantastisk illustrasjon av Draugen, som dere skal få kose dere med på denne flotte fredagskvelden 😉😄
.
.
"På et fiskevær langt ute ved havet bodde Kristian Westerval. Nå er han død og borte, men mange vil kanske ennå minnes ham.
Han drev en handelsforretning der ute og var anset for en holden mand, men også for en rar skrue, som ingen kunde blive rigtig klok på. Altid lå der noget tungt, sørgmodigt over ham. Ellers var han en kraftig mand, med snaut snehvidt hår og bleke ubevægelige trak, – snill og blodhjertet som et barn, men også trassig som en buk, når det kneb.
Han var kjendt som en ualmindelig dygtig høvedsmand tilsjøs. Men to gange havde han seilt båden over hovedet på sig, og folk fortalte, at han var spåd, at tredje gangen skulde han bli' der. Derfor var det vel, han var blit så forsigtig på det sidste, for i båd kom han så godt som aldri mer.

Huset han bodde i, var noget av det rareste, som tenkes kan. For å lette trafikken med fiskerne var den ene siden av det bygget på skråe fjeldet, mens den anden stod på bjelker over selve sjøen. En hel del trapper og stiger forte fra åpningerne i gulvet ned til sjøen, og der lå der altid nogle fiskere og pusled med bådene sine. Bryggen gikk i flugt med huset langs fjeldveggen og hang stadig stoppende fuld av tørfisk. Her måtte man også op gjennom et firkantet hul, mens båden lå belagt i stigen under bryggeplankerne.

I hovedbygningen var også pakbod med dører og heiseapparater. Her lå fustager, melsekker, taugverk, tjæretender og tørfisk stablet i store hauger. Tonder fulde av ederdun stod rundt omkring, og på veggene hang hundreder av alker, lunner, humber, manger og terner. Borte i en krog lå en del veldige haverne og et par sneugler, og like ovenover var der spikret en mengde oter- og skarveskind på veggen, med smørsiden ud.
Westerval drev en livlig byttehandel med fiskerne; han hadde dem i lommen san godt som allesammen. Og alting kom de til ham med - konkylier, koraller, rare fiske og sjøstjerner, og så fik de kaffe og skråtobak som vederlag.

- Westerval bodde alene i huset sammen med sin husholderske. Hun syntes nok, det var trist og uhyggeligt derute; men det syntes ikke Westerval, han elsket havet og ensomheten.
Sovekammeret hans var det rareste av alt i dette rare huset. Westerval sov sjelden mer enn et par timer og aldri før ut på morgensiden. Der kom så mange tunge tanker over ham, at han ikke fik nattero, sagde han. Ved hovedgjerdet over sengen hadde han spikret et brat til lampen, og så lå han og leste romaner hele natten igjennom. På veggene hang det gamle tapet i store folder og halger. Og derinde i kanalerne rumlet og pep rotterne, så han hadde morskap nok om natten; sommetider holdt de slikt hus, sagde han, at folderne steg og sank som bårer. Værelset var lidet og overfyldt av alt muligt. Bordet og vinduskarmen var full av tobak, piber, pibekradsere, tomme flasker, stene med koraller på og meget annet. På veggen hang en svær boghylde, propfull av gamle bøker. Rundt om stod kasser og stoler, borte i krogen en gammel sofa, som krølhårene titted ut av, og lige ved den hang en seks syv pendelure, store og små, og holdt et frygteligt leven; der var sligt selskab ved dem, syntes Westerval.

Så var det en nat, Westerval lå i sengen og damped på piben sin; han var midt oppe i et interessant kapitel av en gammel roman. Ute blåste der en forrygende storm, så den gamle veirhanen oppe på taget snurret rundt som en vindmølle og pep og gnislet. Det knaged i huset, vinden hvislet gjennom alle sprekker, og det gamle tapet på veggen bued seg for lufttrykket.
Med ett smaldt et veldigt slag i gulvet like under sengen. Det lød, som om en drev en stor våd våt op i gulvet, og vinduet klirred så lenge efter, at det var rent uhyggeligt. Westerval var en modig mand; men det var ikke frit for, at han blev lidt blekere end vanligt. Under hørte han sjøen gå gulp i gulp, det rasled mellom stenblokkene dernede, og med små mellomrum kom et digert bråt klaskende mot fjeldveggen. Ut på dagsiden sov han sine reglementerede timer. Om morgenen gikk han ned gjennem lugen under huset. Sjøen var endnu i voldsomt oprør, bølgerne hoppet larmende og skummende om dernede. En veldig tangdynge hadde samlet sig under gulvet, - ellers var der intet at merke.

Stormen hadde nok rigtig sluppet sig løs; dag for dag blev det verre. Men det var jo ikke bedre at vente, så sent på høsten. - Så sad Westerval alene en belgmørk kveld, nettop som han hadde stengt butikken etter en travel dag. Fiskerne hadde ståt tiet sammenstuvet derinde hele dagen, på det våde lerede gulvet stod sporene efter sjøstøvlerne deres. Westerval holdt på at pusle med pengeskuffen, talte og regned efter med blyanten på et stykke smørpapir. Så skar han op skråtobak til dagen efter, i korte stykker, og flytted lidt på et og andet borte i hylderne.
, Aa ja san! Så i Guds navn er denne dagen også forbi," sa han.
Da skvat der én sammen borte ved døren. Ved skinnet av lysstumpen så Westerval en kjempestor kar i full skindhyre, med sydvesten dypt nede over einene. Ansigtet så ud bare som en stor skjeggetafs, syntes han.

Hva vil du? Kommer du gjennom stengt der, - hvor kommer du fra?" spurgte Westerval
- „Den veien jeg kom, går jeg tilbake. Men denne gang skal jeg bare ha et skodfaste til båden min," svarte en hul rest borte i krogen, og så klapred han med tenderne, så det gyste i Westerval.
Men nu skjønte han også, hvem han hadde for sig. Det var nok samme karen, som banked i gulvet til ham - han, som hadde taget nattesøvnen hans i de mange lange år.
Der for en vild tross op i ham. Den gamle hvidhårede mann sprang tvert over disken lige ind på karen. Han satte begge knytneverne op i tafset hans og skreg:
Jeg siger dig i Guds hellige navn, jeg er ikke råd for deden .... Ned i havbunden med dig, din forbandede likeder!"
To grenne eine lyste som morild under sydvesten. Karen klemte ryggen mod deren, så den flakned som en fille, og tumled ut mellem kasser og tønder, greb så gulvlemmen og slynged den op i taget. Så stupte han sig i sjøen.
„Du er sterk i kjeften på land, Westerval, - men du lunker nok med den tredje gangen likevel!" ropte det hånligt op.
Så kom den mindeverdige dagen, da orkanen rev kirken ned, så stumper og stykker føg over gravene.
Da seilte fiskerne for livet derude på havet; stormen var kommen over dem som sluppen av en sekk.
Fra den ene båd så de, hvorledes den anden gik rundt. Enkelte kom sig op på hvelvet, fik hugget tollekniven fast og skreg i redsel. Så kom der store brusende sjøskavler og feied dem vekk. En så bror sin, en anden far sin de lige for sine eine; men på hjelp var der ikke at tenke.
Alleryderst ude skar en slank bygget vakker båd gjennom sjøen, så skummet føk om den. Det var Kristian Westerval, som seilte for tredje gang. Han sa selv som høvedsmand ved roret, blek i ansigtet, men med et vildt trassigt uttryk. Han ville vise ligaderen, at han ikke var bange.
Gamle Jens Glea satt lige ved Westerval, og han har siden fortalt historien. Rett som det var, skreg Johan Persa, som sa forud: ,Herre Jesus, der ligger Ola og Lars på hvelvet!"
Da ropte Westerval, kridhvid i synet: „Grib dem! - Nu bær vi over dem!"
Og over den hvelvede båden bar det, så det skured og skrabed i kjølen. Never strakte sig ut på begge sider ... Lars fikk de godt tag i, og op med ham. Men Ola var for tung. Han klamred sig fortvilet fast i bådripen og skrek stygt. Banden Aloi med slig fart, at morilden freste omkring Ola, og rundt om gik sjoen hei og frådende hvid.
„Tag styret, Jens!" breite Westerval. Han bøied sig over rekken, greb nede i vandet tag i Ola og drog i ham med kjempekraft. Og Ola haged sig fast i ham med fortvilelsens styrke.
I samme sieblikket skjøt der en diger neve op av vannet og greb i Ola og drog ham ned igjen. Så kom en neve til og hug tag i skuldren på Westerval, og da måtte han også med.
Gamle Jens ved styrestangen så med forferdelse de tre, som lå i sjøen og velted sig om hverandre i vill kamp. Med ett vokste den ene og blev til en kjempestor kar i skindhyre, som greb Westerval i struben ... det var det siste, da sank de alle tre, og båden fløy avsted som en pil. Da skjønte de allesammen, at det var draugen, som tog Westerval.
,Han var en snild mand. Vorherre har latt nådens der stå åpen for verre syndere end ham," sa' gamle Jens."
... See MoreSee Less

View on Facebook

2 weeks ago

Hidden

Job Morales i Fjellsølv her i Hallingdal har laget noen forslag til Hidden smykker.
Hva synes dere?
... See MoreSee Less

View on Facebook

2 weeks ago

Hidden

God fredag alle sammen! Vi håper dere alle har hatt en strålende uke, og er klar for ei litta #HiddenFridayStory 😄

Denne uka har vi gravd fram en historie fra ingen andre enn H. C. Andersen, nemlig "Den onde fyrste"! 🤩 Et eventyr kanskje ikke alle har hørt om, men som absolutt er verdt å lese! 😁
.
.
"Det var en gang en ond og overmodig fyrste. Alle hans tanker gikk ut på å vinne alle verdens land og få alle mennesker til å bli redde, bare de hørte navnet hans. Han fór fram med ild og sverd. Soldatene hans tråkket ned kornet på marken, de satte fyr på bondegårdene så de røde luene slikket bladene av trærne, og frukten hang stekt på svarte, svidde grener. Mangen stakkars mor gjemte seg med sitt nakne brystbarn bak en rykende mur. Soldatene lette etter henne, og hvis de fant henne og barnet, tok de fatt på sine djevelske gleder. Onde ånder kunne ikke ha båret seg verre at. Men fyrsten syntes at alt gikk som det skulle. Dag for dag vokste hans makt, alle fryktet hans navn, og han hadde lykken med seg i alt han gjorde. Fra de erobrede byene tok han med seg gull og store skatter, som han dynget sammen i sin egen kongelige hovedstad. Maken til rikdommer fantes ikke noe annet sted. Nå satte han i gang med å bygge praktfulle slotter, kirker og bueganger, og alle som så disse herlighetene, sa: «Å, for en stor fyrste dette er! » De tenkte ikke på all den nøden han hadde brakt over andre land, de hørte ikke sukkene og jammeren fra de avsvidde byene.
Fyrsten så på sitt gull og på sine praktfulle bygninger, og da tenkte han akkurat som folkemengden gjorde: «A, for en stor fyrste! Men jeg må ha mer! Meget mer! Ingen makt må sies å være like stor som min, og slett ingen må sies å være større! » Og så begynte han krig mot alle sine naboer, og han vant over dem alle sammen. De overvunne kongene lenket han til vognen sin med gullkjettinger når han kjørte gjennom gatene. Og hvis han satt til bords, var de nødt til å ligge ved føttene til fyrsten og hoffolkene og spise de brødstykkene de kastet til dem.
Nå bestemte fyrsten at det skulle reises statuer av ham på torvene og i de kongelige slottene, ja han ville til og med at statuen også skulle stå i kirkene foran Vårherres alter. Men prestene sa: «Fyrste, du er stor, men Gud er større. Det våger vi ikke.»

«Vel,» sa den onde fyrsten, «så skal jeg vinne over Gud også!» Og i sitt hjertes overmot og tåpelighet lot han sine folk bygge et skip, som han kunne reise gjennom luften med. Det var broket malt som en påfuglhale og så ut som om det hadde tusen øyne, men hvert øye var en børsepipe. Fyrsten satt midt i skipet, og han behøvde bare å trykke på en fjær så fløy det tusen kuler ut av geværene, og samtidig ble de ladet igjen av seg selv. Hundre sterke ørner ble spent foran skipet, og så fløy han oppover mot solen. Jorden lå dypt under ham. Med sine fjell og skoger så den først ut som en nypløyd åker med veltede gresstorver der det grønne titter fram. Siden lignet den et flatt kart, og snart var den helt skjult i tåke og skyer. Høyere og høyere fløy ørnene til værs. Da sendte Gud ut en eneste av sine utallige engler, og fyrsten fyrte av tusen kuler mot den. Men kulene prellet av som hagl mot de skinnende englevingene. En bloddråpe, bare en eneste en, dryppet fra de hvite vingene, og dråpen falt på skipet som fyrsten satt i. Dråpen brente seg fast og tynget som tusen tonn bly og rev skipet med seg i svimlende fart nedover mot jorden. De sterke ørnevingene knekket, vinden suste omkring fyrstens hode, og skyene rundt om — som skapt av de avsvidde byene — dannet truende skikkelser som milelange kreps. De strakte de sterke klørne sine ut etter ham som rullende kampesteiner og ildspyende drager. Halvdød lå han der ombord i skipet, som til slutt var blitt hengende mellom de tykke trærne i skogen.

«Jeg vil seire over Gud!» sa han. «Jeg har svoret det! Min vilje skal skje!» I syv år lot han folkene sine bygge sinnrike skip til å fare gjennom luften med. Det ble smidd lynstråler av det hardeste stål, for nå ville han sprenge selve himmelens festning. Fra alle sine land samlet han sammen store krigshærer, som dekket et område på flere mil da de sto oppstilt mann ved mann. De gikk ombord i de sinnrike skipene, og fyrsten selv gikk bort til det skipet han selv skulle være med i. Da sendte Gud ut en myggesverm, en eneste liten myggesverm. Den surret omkring fyrsten og stakk ham i ansiktet og på hendene. Rasende trakk han sitt sverd, men hugget bare i tomme luften. Myggene klarte han ikke å treffe. Da befalte han at det skulle hentes kostelige tepper som skulle vikles omkring ham, dem kunne ingen mygg trenge igjennom med sin brodd. De gjorde det han ba om, men en eneste mygg satte seg på det innerste teppet. Den krøp inn i øret til kongen og stakk ham der. Det svidde som ild, og giften gikk opp i hjernen på ham. Nå rev han seg løs, slet teppene av seg, flådde klærne av seg og danset naken for de rå, ville soldatene. De begynte nå å håne den gale fyrsten som ville løpe storm mot Gud, og som like etter ble overvunnet av en eneste liten mygg."
... See MoreSee Less

View on Facebook

3 weeks ago

Hidden

Etter en lang og snøfylt uke, så er endelig fredagen her og vi håper alle er klare for ukens #HiddenFridayStory ! 😄❄️

For dagens historie har vi disket frem en av historiene som en av dere har sendt inn til oss! Historien om "spøkelsesskipet"! 😄👻
.
.
"Midt i Rosfjorden i Vansjø, godt synlig på det sydvendte Stangerneset, ligger en stor gravrøys. Den er, som de andre gravhaugene i Vansjø, blitt plyndret og det er bare en grop igjen i midten der selve gravkammeret har vært. Til tross for det er dette en av de største og fineste gravrøysene i Vansjø og det må ha vært en betydelig høvding som en gang ble hauglagt her. I farvannet rundt Stangerneset har troverdige folk helt opp til våre dager kunnet fortelle om nifse opplevelser av det overnaturlige slaget. Blant annet har flere opplevd "Spøkelsesskipet", et mørkt langskip fullt av menn som fossros av mange årer, for så bare å forsvinne i løse lufta. Det snakkes om at det er haugfolket som er ute i ly av mørket og tåka. De gamle historiene om de fullt utstyrte langskipene med mannskap som skipredene rundt Vansjø hadde plikt til å holde i beredskap i vikingtiden, knyttes også til historiene om det svarte skipet i Roosfjorden. Det ble sagt at disse vikingskipene pleide å ligge i Vansjø i skjul for fiender som kom inn Oslofjorden. Ettersom skipene lå i ferskvannunngikk man tilgroing under skipene med snegler og skjell, treverket trutnet og mannskapene kunne øve og samkjøre seg på fjordene i Vansjø. Når det ble blåst til samling av flåten, kunne skipene så på kort varsel trekkes over land til Moss eller over raet til Kurefjorden.

Vår gamle nabo i Fjellkilen var den kjente Vansjø-profilen Olav Stangerengen. Han var å treffe på Rosfjorden i den gamle snekka si til alle tider og i all slags vær og kunne fortelle mange spennende historier fra dette landskapet som han hadde levd i hele livet. Det var historier om tømmerfløting, fiske, om Munkekirkås og ikke minst om det svarte langskipet. En av disse historiene om spøkelsesskipet er gjengitt av Ivar J. Hauge i boka "Vansjø. Sjøen, skogen og folket": "Gamle Thomas fartet mye i Vansjø og så mye. En gang for lenge siden, mens slepebåten var i virksomhet, hendte det noe underlig. Det var på høsten og de var kommet opp Roosefjorden med slepebåten. Været var klart, helt stille og måneskinn. Da ble de plutselig oppmerksom på en båt som la ut fra Stangerneset. Det var en stor båt med høy stavn, ble rodd av mange par årer og det var mange mennesker ombord. Thomas kunne fortelle at den gikk fort i vannet, og de så det fosset rundt baugen. Det så ut som den hadde kurs rett mot slepebåten, men det var ikke en lyd fra den. Det var Hans Bratterøddalen som styrte slepebåten, og han sto lenge og så før han dro i snora til dampfløyta. Det kom et langt og hest ul.
Det var ingen som så at båten passerte, men plutselig var den forbi og forsvant inn i skyggen av Vassåsen på Søndre Roos. Det ble snakket mye om denne hendelsen. Ingen av fløterne hadde sett en slik båt i Vansjø og de spekulerte mye over dette. På Stangerneset, vest for Roosefjorden er det en avlang diger haug av stein. Det sies at det er en gravhaug fra bronsealderen. Både Thomas og gamle Bratterøddalen var ikke i tvil om at det var en sammenheng mellom langskipet de hadde sett og gravhaugen. Det var antagelig haug-folket herfra som var te et ærende. Det hadde vært et så rart og uvirkelig syn den kvelden."

Historie og bilde innsendt av Rune Davidsen! 😄
... See MoreSee Less

View on Facebook

4 weeks ago

Hidden

God fredag og god helg alle store og små troll der ute! Vi håper dere har hatt en strålende uke 😄

For ukens #HiddenFridayStory har vi gravd fram historien om "Solunnkjerringa" til dere. En trollhistorie fra Byneset i Trøndelag! Så len dere tilbake, og nyt fredagskvelden med et lite trollsagn 😉😃

"Solunna heter en bratt bakke på vestsiden av Byneshalvøen. Den ligger slik at solen aldri kommer til der, og av det har vel bakken fått sitt navn. Inne i fjellet, omtrent midt i bakken, bodde det før i tiden ei trollkjerring, Solunnkjerringa som hun blev kalt.

Så var det tidlig en juledags morgen engang for lenge siden at kirketjeneren på Løvseth skulde ri til kirken for å gjøre i stand til gudstjenesten. Mens kirketjeneren red opover Solunna, åpnet bergveggen sig plutselig, og ut av revnen kom Solunnkjerringa. Den brunspraglete hesten hoppet skremt til siden, og kirketjeneren korset sig. Men trollkjerringa var blid hun, holdt frem et beger og spurte om karen ikke vilde smake på juleskjenken hennes. Kirketjeneren forstod at det var ugler i mosen, og han skulde nok vare sig for å drikke trollmjød, tenkte han.

Han tok imot begeret, men slo drikken ut av det bak sig og satte sporene i hestebuken. Uheldigvis traff et par dråper baken på hesten, og mer skulde det ikke til for at hårene på baken sviddes av, og kjøttet under blev brent. Solunnkjerringa blev fykende sint over at kirketjeneren forsmådde drikken hennes, og ropte truende efter ham: "Bi, bi, til jeg har fått på meg trillbroka mi!" Dermed sprang hun inn i berget igjen, trakk på sig trillbroka, og likt et hjul rullet hun bortover landeveien i veldig fart efter kirketjeneren. Denne skjønte at det eneste som kunde redde ham nu, var å nå kirken før trollkjerringa, og få ringt med klokkene. Det gjaldt livet for ham. Han jaget på hesten alt han kunde, og det lyktes ham i siste liten å nå kirkedøren; men da var hesten hans også helt segneferdig. Han sprang inn i kirken, grep klokketauget, og så klang kirkeklokkene høit og klart gjennem morgenstillheten. Solunnkjerringa var akkurat kommet på bakketoppen overfor kirken da lyden nådde henne, og som den ekte trollkjerringa hun var, tålte hun ikke den klangen og falt om ved veikanten, forvandlet til en sten.

Og kommer du til i Bynesset, så kan du få se fjellsprekken i Solunna, hvor kjerringa kom ut, og stenen hun blev forvandlet til, som den dag i dag kalles for Solunnkjerringa."

Historie og research av Wanda Marcussen. Illustrasjon av Theodor Kittelsen.
... See MoreSee Less

View on Facebook

1 month ago

Hidden

God lørdag alle sammen! November er her, og vinteren kommer krypende sakte men sikkert 😄❄️

Som kanskje noen la merke til, kom det ingen #HiddenFridayStory i går. Men fortvil ikke, for den kommer nemlig i dag istedet, så vi gjør det til en liten #HiddenWeekendStory denne uka 😄Vi har hentet fram en isende kald historie til dere, "Frostisen blir til med trolldom" av Øystein Gravrok! 🌬❄️
.
.
"En kald høst for lenge siden vandret det fra gård til gård ei eldre samekvinne fra Sverige inne i Skjomen. Hun var mager og eide knapt det hun sto og gikk i, så hennes eneste utvei var å tigge mat fra skjomenfolket. Men det var ikke særlig populært, hun ble kjeppjaget fra flere gårder uten verken mat eller ly for vinterstormene som herjet. Den seige kvinnen overlevde av frosne bær og bark på trærne. Til slutt så den sultne gamle samekvinnen ingen annen rå enn å vende tilbake til slekta si i Sverige som hun visste heller ikke hadde mye å rutte med. På vei tilbake til Sverige benyttet hun en mye brukt ferdselsvei over Skjomenfjellet, og før hun vandret ut av Norge svor hun på at de lite gjestmilde nordmennene skulle få høre fra henne igjen.

Tiden gikk og skjomenfolket glemte den sultne samekvinnen og tiggingen hennes. Men så, kanskje ti år etter var det en ung mann fra Elvegård som hadde et ærend over i Sverige. På vei hjem fra sitt oppdrag i nabolandet så han seg tjent med å søke losji i en fatteslig gamme nær grensen mot Norge. Her ble han pleid godt med mat og seng av den gamle kvinnen i gammen. Da det grydde av dag og den unge skjomingen skulle fortsette sin ferd hjem til Elvegård kom den beinmagre kvinnen fram med en liten ekse av never som hun spurte om mannen kunne ta med over til Skjomen. Den var en gave til folket der, som hun sa. Du må ikke under noen omstendigheter finne på å åpne eska før du er kommet vel frem, visket den gamle kvinnen med et lurt smil og vinket mannen avsted.

Hele veien undret mannen seg på hva som kunne være i den lille neveresken, og da han var blant de høyeste tinder langt inne i Skjomenfjellet klarte han ikke å styre seg. Han tok esken ut av sekken og gløttet forsiktig på lokket. I det sammen lokket var skilt fra esken sivet det en tykk blå røyk ut, og sterk vind smalt mellom fjellsidene. Ei iskald blågrå skodde fulgte, og la seg så i alle dalsøkk så bare de høyeste toppene stakk opp i solen. Det var med nød og neppe vandrigsmannen fra Skjomen kom seg ned fra fjellet. Han gikk seg flere ganger vill. Da han omsider kom ned i Skjomendalen fortalte han folk om sine kalde og urovekkende opplevelser. Folket i dalen hadde allerede merket seg den tjukke tåka, noe som på de tider var uvanlig i Skjomen.

Tre uker gikk det før det klarnet rundt fjellene og det som åpenbarte seg skremte de meste harbarkede bøndene. Hele fjellmasivet på sørsiden av Skjomenfjorden der den gamle ferdselsveien hadde gått var lagt under is. Iskappen var så stor at den strekte seg fra sjøen og opp mot de høyeste tindene, og skinte så blank og blå at den kunne skues helt fra Lofoten. Skjomenfolket måtte etter dette finne nye ferdselsveier, og de måtte hvert år tåle lange perioder med tåke og kald skodde. For Frostisen var kommet for å bli."

Historie innsendt av Øystein Gravrok. Illustrasjoner av Karl Gustav Gjertsen.
... See MoreSee Less

View on Facebook

1 month ago

Hidden

Det har vært et par innholdsrike uker!

Forrige uke var vi invitert til å presentere Hidden på Nordic VR Forum på Hamar. Hamarregionen er unik i Norge når det kommer til norsk satsing på AR og VR - veldig flott å være en del av dette miljøet og treffe mange interessante og interesserte!

Denne uka begynte med bl.a en rundreise på sørvestlandet og flere hyggelige møter - inkludert en spennende overnatting på magiske Lista Fyr og Besøkssenter våtmark Lista.

På onsdag var vi invitert til å presentere Hidden på Riksantikvarens Høstsamling foran både eksisterende og potensielle partnere i vår plattform. Riksantikvaren har vært en god støttespiller for oss siden vi startet, og vi ser frem til å utvikle samarbeidet videre!

Med på moroa:
Prosjektleder Karin Gutenbrunner Byom,
Redaktør Wanda Marcussen,
Kreativ leder Øyvind Steensen
... See MoreSee Less

View on Facebook
Les mer på Facebook

Kontakt oss

Meld deg på Hiddens nyhetsbrev

Vil du få et innblikk i alt det spennende som foregår hos oss? Meld deg på!