Hidden sine to apper

Hidden

Er appen du benytter for å finne historier og interessante punkt i nærheten av der du er, eller dit du skal.

Hidden AR

Er appen for Augmented Reality (AR). Du kan leke med «Trofètrollet» sånn at du ser hvordan AR fungerer. Denne appen er også motoren når du gjennom Hidden får se AR-opplevelser av troll og andre skapninger vi jobber med å levendegjøre.

Lurer du på noe? Se vanlige spørsmål og svar her.

Hidden er en plattform for å putte lokale historier på kartet og gi dem nytt liv.

Sammen med Telia samler vi inn norske folketrohistorier, sagn og eventyr. Seriøse historier blir å finne på kartet i Hidden-appen, og skal også lagres på Svalbard som en del av vår felles kulturarv.

Det er lenge siden Asbjørnsen og Moe samlet inn og tok vare på folketrohistorier, og det er på tide med en ny innsats slik at disse fantastiske historiene blir tilgjengelige for alle ved bruk av moderne teknologi.

Slik fungerer appen

På karter ser man hvor de skjulte historiene befinner seg. Trykker man på markeringene på kartet, vil man få opp litt informasjon allerede før man legger av sted på turen. Men det er først når man kommer frem til stedet der historien fant sted, at man vil kunne få se hele historien. Enten dere planlegger en fjelltur, en fisketur eller en ren bilferie, er sannsynligheten stor for at dere vil ha glede av Hidden-appen.

Avansert AR-teknologi

Noen steder vil man også kunne oppleve hva som faktisk skjedde: via AR-teknologi vil man kunne se troll som slåss, sjøorm som bukter seg i vannet, eller en drage som flyr over himmelen, for å nevne noe.

For å få til det brukes den samme teknologien som man blant annet finner i er mobilspillet Pokémon Go. Denne kalles augmented reality, eller AR. Oversatt til norsk betyr det «utvidet virkelighet». Med AR blir digital informasjon lagt oppå bilder og lyd fra omgivelsene.

torghatten

Torghatten

I Nord-Norge bodde det for lenge siden et troll som het Hestmannen. Han var forelsket i den vakre trollkvinna Lekamøya. Hun bodde på Landego. En kveld så Hestmannen at Lekamøya badet i sjøen ved Landego. Han måtte ha henne!

Historien om den grusomme Bal

Sagnet om Bal skriver seg fra ca. 400 år tilbake i tid da det på Balsnes i Ballangen bodde en franskmann, ja, noen sier han var dansk som ble kalt for Bal. Det fortelles at Bal hadde tre store kobbergruver spredt inne i Ofotens fjellverden.

Da Trollene bygde Våler Kirke

Det er mange som har undret seg over stedsvalget som ble gjort da Våler kirke ble bygget på 1100-tallet. Den skal være en gammel hedensk kultplass, ligger lavt i terrenget, nede i en elvesving og på leirgrunn. For at kirken ikke skal synke i grunnen, skal den derfor være lagt på en flåte av ospetømmer, som visstnok ikke råtner i leire.

Hidden og Telia inviterer til tidenes største innsamlingsaksjon av folketrohistorier. Sitter du med en god historie eller et gammelt sagn?

Har du hørt historier om troll og tusser, huldrer og underjordiske skapninger? Husker du da bestemor fortalte deg hvorfor steinen på jordet har sprukket i to og rører på seg hver gang kirkeklokkene ringer? Dette er typen historier vi er på utkikk etter.

SEND INN HISTORIE

Nyheter

4 days ago

Hidden

God fredag og god helg alle store og små troll der ute! Vi håper dere har hatt en strålende uke 😄

For ukens #HiddenFridayStory har vi gravd fram historien om "Solunnkjerringa" til dere. En trollhistorie fra Byneset i Trøndelag! Så len dere tilbake, og nyt fredagskvelden med et lite trollsagn 😉😃

"Solunna heter en bratt bakke på vestsiden av Byneshalvøen. Den ligger slik at solen aldri kommer til der, og av det har vel bakken fått sitt navn. Inne i fjellet, omtrent midt i bakken, bodde det før i tiden ei trollkjerring, Solunnkjerringa som hun blev kalt.

Så var det tidlig en juledags morgen engang for lenge siden at kirketjeneren på Løvseth skulde ri til kirken for å gjøre i stand til gudstjenesten. Mens kirketjeneren red opover Solunna, åpnet bergveggen sig plutselig, og ut av revnen kom Solunnkjerringa. Den brunspraglete hesten hoppet skremt til siden, og kirketjeneren korset sig. Men trollkjerringa var blid hun, holdt frem et beger og spurte om karen ikke vilde smake på juleskjenken hennes. Kirketjeneren forstod at det var ugler i mosen, og han skulde nok vare sig for å drikke trollmjød, tenkte han.

Han tok imot begeret, men slo drikken ut av det bak sig og satte sporene i hestebuken. Uheldigvis traff et par dråper baken på hesten, og mer skulde det ikke til for at hårene på baken sviddes av, og kjøttet under blev brent. Solunnkjerringa blev fykende sint over at kirketjeneren forsmådde drikken hennes, og ropte truende efter ham: "Bi, bi, til jeg har fått på meg trillbroka mi!" Dermed sprang hun inn i berget igjen, trakk på sig trillbroka, og likt et hjul rullet hun bortover landeveien i veldig fart efter kirketjeneren. Denne skjønte at det eneste som kunde redde ham nu, var å nå kirken før trollkjerringa, og få ringt med klokkene. Det gjaldt livet for ham. Han jaget på hesten alt han kunde, og det lyktes ham i siste liten å nå kirkedøren; men da var hesten hans også helt segneferdig. Han sprang inn i kirken, grep klokketauget, og så klang kirkeklokkene høit og klart gjennem morgenstillheten. Solunnkjerringa var akkurat kommet på bakketoppen overfor kirken da lyden nådde henne, og som den ekte trollkjerringa hun var, tålte hun ikke den klangen og falt om ved veikanten, forvandlet til en sten.

Og kommer du til i Bynesset, så kan du få se fjellsprekken i Solunna, hvor kjerringa kom ut, og stenen hun blev forvandlet til, som den dag i dag kalles for Solunnkjerringa."

Historie og research av Wanda Marcussen. Illustrasjon av Theodor Kittelsen.
... See MoreSee Less

View on Facebook

1 week ago

Hidden

God lørdag alle sammen! November er her, og vinteren kommer krypende sakte men sikkert 😄❄️

Som kanskje noen la merke til, kom det ingen #HiddenFridayStory i går. Men fortvil ikke, for den kommer nemlig i dag istedet, så vi gjør det til en liten #HiddenWeekendStory denne uka 😄Vi har hentet fram en isende kald historie til dere, "Frostisen blir til med trolldom" av Øystein Gravrok! 🌬❄️
.
.
"En kald høst for lenge siden vandret det fra gård til gård ei eldre samekvinne fra Sverige inne i Skjomen. Hun var mager og eide knapt det hun sto og gikk i, så hennes eneste utvei var å tigge mat fra skjomenfolket. Men det var ikke særlig populært, hun ble kjeppjaget fra flere gårder uten verken mat eller ly for vinterstormene som herjet. Den seige kvinnen overlevde av frosne bær og bark på trærne. Til slutt så den sultne gamle samekvinnen ingen annen rå enn å vende tilbake til slekta si i Sverige som hun visste heller ikke hadde mye å rutte med. På vei tilbake til Sverige benyttet hun en mye brukt ferdselsvei over Skjomenfjellet, og før hun vandret ut av Norge svor hun på at de lite gjestmilde nordmennene skulle få høre fra henne igjen.

Tiden gikk og skjomenfolket glemte den sultne samekvinnen og tiggingen hennes. Men så, kanskje ti år etter var det en ung mann fra Elvegård som hadde et ærend over i Sverige. På vei hjem fra sitt oppdrag i nabolandet så han seg tjent med å søke losji i en fatteslig gamme nær grensen mot Norge. Her ble han pleid godt med mat og seng av den gamle kvinnen i gammen. Da det grydde av dag og den unge skjomingen skulle fortsette sin ferd hjem til Elvegård kom den beinmagre kvinnen fram med en liten ekse av never som hun spurte om mannen kunne ta med over til Skjomen. Den var en gave til folket der, som hun sa. Du må ikke under noen omstendigheter finne på å åpne eska før du er kommet vel frem, visket den gamle kvinnen med et lurt smil og vinket mannen avsted.

Hele veien undret mannen seg på hva som kunne være i den lille neveresken, og da han var blant de høyeste tinder langt inne i Skjomenfjellet klarte han ikke å styre seg. Han tok esken ut av sekken og gløttet forsiktig på lokket. I det sammen lokket var skilt fra esken sivet det en tykk blå røyk ut, og sterk vind smalt mellom fjellsidene. Ei iskald blågrå skodde fulgte, og la seg så i alle dalsøkk så bare de høyeste toppene stakk opp i solen. Det var med nød og neppe vandrigsmannen fra Skjomen kom seg ned fra fjellet. Han gikk seg flere ganger vill. Da han omsider kom ned i Skjomendalen fortalte han folk om sine kalde og urovekkende opplevelser. Folket i dalen hadde allerede merket seg den tjukke tåka, noe som på de tider var uvanlig i Skjomen.

Tre uker gikk det før det klarnet rundt fjellene og det som åpenbarte seg skremte de meste harbarkede bøndene. Hele fjellmasivet på sørsiden av Skjomenfjorden der den gamle ferdselsveien hadde gått var lagt under is. Iskappen var så stor at den strekte seg fra sjøen og opp mot de høyeste tindene, og skinte så blank og blå at den kunne skues helt fra Lofoten. Skjomenfolket måtte etter dette finne nye ferdselsveier, og de måtte hvert år tåle lange perioder med tåke og kald skodde. For Frostisen var kommet for å bli."

Historie innsendt av Øystein Gravrok. Illustrasjoner av Karl Gustav Gjertsen.
... See MoreSee Less

View on Facebook

2 weeks ago

Hidden

Det har vært et par innholdsrike uker!

Forrige uke var vi invitert til å presentere Hidden på Nordic VR Forum på Hamar. Hamarregionen er unik i Norge når det kommer til norsk satsing på AR og VR - veldig flott å være en del av dette miljøet og treffe mange interessante og interesserte!

Denne uka begynte med bl.a en rundreise på sørvestlandet og flere hyggelige møter - inkludert en spennende overnatting på magiske Lista Fyr og Besøkssenter våtmark Lista.

På onsdag var vi invitert til å presentere Hidden på Riksantikvarens Høstsamling foran både eksisterende og potensielle partnere i vår plattform. Riksantikvaren har vært en god støttespiller for oss siden vi startet, og vi ser frem til å utvikle samarbeidet videre!

Med på moroa:
Prosjektleder Karin Gutenbrunner Byom,
Redaktør Wanda Marcussen,
Kreativ leder Øyvind Steensen
... See MoreSee Less

View on Facebook

3 weeks ago

Hidden

Det er endelig fredag, og det betyr selvfølgelig en ny #HiddenFridayStory ! 😄

Halloween nærmer seg, og i den anledning har vi gravd fram en liten spøkelseshistorie fra Oslomarka til dere 😉

Så vi håper dere alle får en fantastisk helg, og koser dere med denne historien om "Gjenferdgravfølge i Østmarka" 👻
.
.
"Johan hadde vært på bytur med hest og slede og var på vei hjemover til Bysetra. Året var omtrent 1880. Han hadde gjort innkjøp for seg og andre av husmannsfolket i Rausjøgrenda, sørøst for Oslo. Det var en kald og klar vinterkveld, men med tungt føre og tungt lass ble turen krevende. Og han måtte selvfølgelig innom og hilse på naboene Ingebret og Berte på Skjelbreia. Selv om klokka nærmet seg midnatt da han startet på de siste kilometerne av hjemveien, var det lyst og greit å kjøre på nysnøen i fullmåneskinnet. Men da han kom opp det som kalles Oksebakken og nærmet seg myra ved Kjærmåsatjern, fikk han se en folkemengde komme mot seg. Det var et gravfølge; kista var plassert på sleden etter hesten. Og etter kista fulgte en rad mennesker i sakte tempo med hodene bøyd. Johan gikk ut av veien, tok av seg hatten og lot følget passere. Men da ble han fælen; han så på de mange som gikk i følget, og først av dem var gamle Per Vangen. Det var bestefaren til Johan som hadde vært død i mange år. Også de andre i gravfølget var folk Johan hadde kjent, men som for lengst var gått bort. Til og med hestene dro han kjensel på, dyr som for lengst var borte fra husmannsplassene. Da Johan heller ikke så spor etter folk og dyr i nysnøen, skjønte han hva slags likfølge dette var – et følge av gjenferder.

Johan visste hva det ville si å få et slikt syn, det var varsel om egen ulykke og død. Men han visste også at hvis han lot være å fortelle noen om det, kunne det likevel gå godt. Han valgte å tie om hendelsen, så selv ikke kona Kaja Oline fikk høre noe om hva han hadde opplevd. Da han kom hjem var likevel det første kona sa: «Hva er det som feiler deg, du er jo bleik som et lik?» Johan svarte av­væpnende: «Jeg fikk nok frosten i meg, satt for lenge stille på slean». Mer turte han ikke si.
Johan jobbet som de fleste andre i grenda som tømmerhogger for skogeier Gulbranson. Høsten etter han hadde hatt dette grufulle synet, kom han ut for en ulykke i skogen. Han ble ikke funnet før dagen etter, kraftig forkommen. Da han ble båret hjem til egen seng, kunne han med svak stemme fortelle til kona om opplevelsen han hadde hatt denne vinternatta på vei hjem fra bytur. Johan skjønte at det gikk mot slutten, og han døde noen dager etterpå.

Stedet Johan møtte gravfølget, er i dag en mye brukt turvei inn til Vangen skistue sør i Østmarka."

Historie innsendt av Even Saugstad. Illustrasjon av Elise Otterlei, laget for boka «Mystikk og overtro i Oslomarka» av Even Saugstad.
... See MoreSee Less

View on Facebook

3 weeks ago

Hidden

Norway is full of trolls and other mysterious creatures and hidden secrets... This is what folk beliefs tell us 🧚‍♀️ Hidden developed an app that leads you to those secret places and lets you discover all the magical stories in AR. Looking forward to Øyvind Steensen who will explain more ...and maybe show us a troll!?
vrforum.no/oyvind-steensen_karin-byom/

TICKETS: vrforum.no/tickets
PROGRAM: vrforum.no/program
... See MoreSee Less

View on Facebook

4 weeks ago

Hidden

God fredag alle sammen! For dagens #HiddenFridayStory har vi gravd fram en liten samehistorie til dere, nemlig historien om "Rimagalles, den største Stallo"! 😄

En Stallo er en mytisk figur som opptrer i ulike roller i samisk folketro. De er store, onde og sterke vesener, som ofte blir beskrevet som menneskeetende troll🧐😱

Vi håper dere har en nydelig fredag, og at dere koser dere med historien om Rimagalles! 😁
.
"Rimagalles var den største Stallo, det var en halv alen mellom hans øyne, og han havde forfærdelig langt skæg, og han var ene, og han var fredelig; han hadede ikke Lapperne og gjorde ikke ondt for nogen, og han var også noaide. Men Lapperne trodde ham dog ikke godt. De talte indbyrdes om, hvordan de skulde få livet av ham. Og den tale gikk viden om over hele Lapland fra øst til vest for at høre, hvor der var sådanne, som turde kæmpe med denne Rimagalles. Og i Jökmok var der tre, en stærk, en hurtig og en jærnkyndig, som gik derhen for at kæmpe med Rimagalles. Og da de om aftenen havde gjort ild op, saa talte de om, at imorgen skulde de måle afstanden mellem Rimagalles øyne. Og Rimagalles hørte selv, hvad de talte om. Og da de sov, forgjorde han deres hund, og selv gik han hen til bålet og lagde et jærnspyd i ilden for at gløde det. Og da det var brændt hvidglødende, så stak han det igennem de to, den hurtige og den jærnkyndige. Og den stærke lod han leve, kun brækkede han hans arm.

Og da befalede den stærke: «Blæs ilden op, så jeg kan se, hvordan du er mellom øynene!» Og da han så det, sagde han: «Ho, ho, du er heller ikke lig mig». Thi der var en halv alen mellom hans øyne, Og så bød Rimagalles den stærke: «Gå hjem og kom så flere.» Og så gik han tilbage. Og så kom de næste gang ni mann. Og Rimagalles vidste straks, at de var på vej, han var noaide. Og han gik for at vogte ved elvebredden, den øverste ende af Rautasjaure. Og da de var ved at vade over elven og alle kom i vandet, så skød Rimagalles med buen igennem dem allesammen, kun en blev tilbage halvdød. Og pilen gik endnu længere, på den anden side elven hvinede den ned i jorden. Den niende gik hjem. Rimagalles har sådan lov, at han lader stadig en leve, som bringer bud; og han befalede ham at bringe endnu flere. Men da den niende så, at Rimagalles skød dem så fuldkomment, at pilen gik endnu længere, så turde de ikke mere komme til kamp."

Historie fra “En bog om lappernes liv” av Johan Turi, oversatt av Emilie Demant (1911). Illustrasjon av John Bauer.
... See MoreSee Less

View on Facebook
Les mer på Facebook

Kontakt oss

Meld deg på Hiddens nyhetsbrev

Vil du få et innblikk i alt det spennende som foregår hos oss? Meld deg på!